Druskininkai var i sovjettiden et viktig rekreasjonssted, kjent for mineralvann, gjørmebehandlinger og medisinske kurbad. Mange av byens hoteller og institusjoner ble bygget for helseopphold snarere enn turisme, og Dainava bærer fortsatt tydelig preg av denne arven.
Gjesterom
Gjesterommet var relativt lite, men med en overraskende stor takhøyde som ga rommet en luftig, nesten monumental følelse. Innredningen var enkel og funksjonell: to smale og lave enkeltsenger plassert på hver sin side av rommet, et lite skrivebord, kjøleskap og en enkel garderobeløsning.
Rommet hadde balkong med utsikt over parken utenfor hotellet og deler av sentrum, noe som var et klart pluss. Det virket som rommet hadde vært renovert, men likevel fremsto det som datert, både i materialvalg og uttrykk. Belysningen var enkel, men tilstrekkelig, og vi savnet tilgjengelige strømuttak ved sengene.
Sengene var mykere enn forventet og opplevdes som komfortable. Sengetøyet var rent og i god stand. Rommet manglet aircondition, men det var mulig å åpne terrassedøren for lufting.
Baderommet var svært lite og enkelt utformet, med dusjhjørne, toalett og vask, samt dispensere med såpe. Det var tilstrekkelig med rene håndklær, og både renhold og vedlikehold fremsto som godt ivaretatt.
Fellesarealer og fasiliteter
Fellesarealene bar preg av en blanding av nytt og gammelt. Første etasje og området rundt resepsjonen – eller “Registratura”, som det sto på skiltene – ga et tydelig sykehus- eller klinikkpreg. Dette ble forsterket av at vi på vei til rommet møtte flere leger og sykepleiere i arbeidstøy, noe som ga en klar følelse av at sanatoriefunksjonen fortsatt er aktiv.
I etasjene med gjesterom var det derimot lagt nye teppegulv, og her fremsto områdene som freshe og ryddige. Hotellet mangler heis, noe som trekker ned, spesielt for eldre gjester eller de med mye bagasje. Samtidig var det enkelt å orientere seg, med god skilting til de ulike avdelingene.
Lobbyen hadde noen få sittegrupper, men atmosfæren minnet i stor grad om et venterom hos legen. Dette var ikke et sted man naturlig ønsket å oppholde seg over tid, og det manglet både varme og trivsel.
Mat og drikke
Hotellet har en restaurant som serverer lunsj- og middagsbuffet, men denne benyttet vi oss ikke av. Frokosten ble derimot servert i samme restaurant.
Frokostbuffeten var enkel og hadde et tydelig sovjetisk preg, langt unna det utvalget mange er vant til fra skandinaviske hoteller. Utvalget besto av noen få typer kjøttpålegg, ost, oppkuttede grønnsaker og kalde, kokte egg. Av varme retter var det pølser, bokhvete, grøt og en omelett laget av cottage cheese.
Brødutvalget var svært begrenset, og brødet fremsto som tørt. Også utvalget av drikke var sparsomt. Helhetsinntrykket var funksjonelt, men lite innbydende og uten særlig fokus på nytelse eller variasjon.
Personale og service
Ved ankomst ble vi møtt av en noe tilbakeholden, men vennlig ansatt i resepsjonen. Hun gjorde sitt beste for å kommunisere på engelsk, og selv om det var tidlig på dagen, fikk vi sjekke inn uten problemer – noe som ble opplevd som positivt.
Utover dette fremsto personalet som lite engasjert i gjestene. Under frokosten virket de ansatte uinteresserte, og service fremsto nærmest som et fremmed begrep. Interaksjonen var korrekt, men distansert og upersonlig.
Oppsummering
Dainava Hotel er et hotell med en tydelig historisk identitet, sterkt forankret i Druskininkais sovjetiske kurbadtradisjon. Beliggenheten er utmerket, og både renhold og grunnleggende komfort holder et akseptabelt nivå. Samtidig er dette ikke et hotell for dem som søker moderne fasiliteter, hyggelige fellesarealer eller personlig service.
Opplevelsen minner mer om et opphold på et fungerende sanatorium enn på et tradisjonelt hotell. For reisende med interesse for historie, arkitektur og sovjetisk arv kan dette være en del av sjarmen. For andre vil det trolig oppleves som gammeldags, upersonlig og lite imøtekommende.