Det var en varm høstettermiddag da vi bestemte oss for å krysse elven Vilnia. Vi tok turen inn i det som kanskje er Vilnius’ mest særegne nabolag – Republikken Užupis. På vei over broen, som var pyntet med hundrevis av hengelåser satt fast av kjærestepar gjennom årene, forstod vi at dette ikke var en hvilken som helst bydel. På den andre siden ventet et grenseskilt og en hvit stolpe. Dette markerte at vi forlot Litauen og trådte inn i en selvutnevnt republikk.
Užupis, som bokstavelig betyr «på den andre siden av elven», har en historie preget av både fattigdom og kreativitet. På 1900-tallet var området forfallent og nærmest glemt. Men på 1990-tallet tok kunstnere og bohemer grep. De erklærte uavhengighet 1. april 1997, og dermed ble Republikken Užupis født. Den har egen president, nasjonalsang, flagg, og ikke minst en grunnlov full av lune, filosofiske utsagn.
Det var nettopp denne blandingen av humor, frihetstrang og kunstnerisk uttrykk som gjorde besøket så spesielt. I gatene møtte vi vegger fylt med street art og små gallerier som inviterte til å titte inn. Husene bar preg av både tidens tann og kreativ oppussing. Til tross for den bohemske stemningen lå det en ro over stedet. Det var som om man kunne puste litt friere her enn på andre siden av elven.
Å stå ved grunnloven, som er inngravert på flere språk på en vegg i Paupio-gaten, ble et av høydepunktene. Der kan man lese artikler som «Alle har rett til å være lykkelige» og «Alle har rett til å være uforståelige for andre». Enkle, men samtidig dype ord oppsummerer mye av Užupis’ egenart.
Ettermiddagen gled over i kveld. Med solen som varmet de gamle husfasadene fikk vi følelsen av å ha reist uten å forlate byen. Užupis var mer enn et kunstnerstrøk. Det var en opplevelse av frihet, lekenhet og historie i skjønn forening.