Sanremo er kjent for sitt milde klima, sine blomsterfestivaler, elegante bygårder og kasinoer. Men litt vekk fra det livlige sentrum, i en rolig gate omgitt av palmetrær og gamle villaer, fant jeg et sted som berørte meg dypere enn noe annet på denne reisen: Den russisk-ortodokse kirken.
Allerede ved første blikk visste jeg at dette ikke var en vanlig severdighet. De grønne løkkuplene og de gyldne korsene rager opp i luften som et stille rop fra en annen tid og en annen verden. Kirken ble bygget i 1913, støttet av den russiske tsarfamilien, i en periode da mange russere søkte helbred og ro ved den italienske rivieraen. Etter revolusjonen i 1917 ble den et åndelig fristed for dem som hadde mistet alt – unntatt troen.
Da jeg kom frem til inngangen, satt det en eldre kvinne ved et lite bord. Foran henne lå enkle vokslys og små ikoner. Hun så opp, møtte blikket mitt og hilste med et stille Zdravstvuyte. Det var noe varmt og rolig i stemmen hennes – et vennlig smil, en ro som ikke trengte mange ord. Hun rakte meg et lys, og viste meg med et lite nikk hvor jeg kunne tenne det. Den lille gesten – så enkel og så sterk – satte tonen for det som skulle bli en stillferdig og vakker opplevelse.
Inne i kirken var det stille. Duften av røkelse hang igjen i rommet, og ikonene glødet gyllent i skinnet fra små lamper og tente lys. Ingen musikk, ingen stemmer – bare en hellig stillhet. Den ortodokse troen er ikke en tro som roper. Den visker. Den lar deg puste, la hjertet falle til ro. Her trengtes ingen forklaring – alt ble sagt i symboler, i farger, i duft og i lys.Som russisk-ortodoks selv ble dette et øyeblikk av nærhet. Ikke bare til tradisjonen, men til noe dypere. Det handlet ikke om å føle seg «hjemme», men om å kjenne seg forankret. Midt i det fremmede, ble jeg minnet om at troen lever videre – i liturgien, i ikonene, og i blikket til en kvinne som sitter ved et bord med vokslys og hilser deg velkommen som om du var ventet.
Besøket i kirken ble et av de mest minneverdige øyeblikkene i Sanremo. Ikke spektakulært, men stille, vakkert og ekte. Et rom for ettertanke og bønn – og et møte med Gud, slik han ofte viser seg: gjennom mennesker, gjennom stillhet, og gjennom et tent lys i mørket.