Noen ganger er det ikke de store, forseggjorte rettene som setter seg fast i minnet, men det som i utgangspunktet virker enkelt. Enkelt, men gjort med kjærlighet og forståelse.
Det var nettopp det jeg opplevde en ettermiddag i Andorra la Vella. Jeg var sliten etter en lang dag på reisefot, og gikk innom en liten, usnobbete restaurant som lå i en rolig sidegate. Jeg ba om noe lett – og fikk servert det som har blitt ett av mine mest minneverdige måltider: et stykke grillet bondebrød med tomatsaus og lokal spekeskinke.
På tallerkenen lå det tre enkle komponenter. Men for en opplevelse det ble.
Brødet – tykt, varmt og lett ristet – hadde en dyp og nøtteaktig smak av olivenolje, med akkurat passe mengde salt. Sprø skorpe, myk kjerne. Allerede før pålegget traff ganen, visste jeg at dette ikke var et hvilket som helst brød.
Tomatsausen var smurt forsiktig utover, men kraftfull i smaken. En hemmelig oppskrift, fikk jeg vite – og den bar preg av det. Det var noe i den; kanskje hvitløk, kanskje røkt paprika, men først og fremst smak av sol og modne tomater. Ikke overdøvende, bare akkurat riktig.
På toppen lå tynne skiver av lokal spekeskinke. Mør, delikat og fyldig. Modnet med tid, ikke hastverk. Salt og umami, men likevel myk som fløyel.
Det hele var så enkelt satt sammen, men så utrolig presist. Som en komposisjon der hver tone er valgt med omhu. Det var ingen pynt, ingen overflødige elementer – bare tre ingredienser, hver på sitt beste.
Jeg satt der og tygde sakte, nesten andektig. Og tenkte: Dette er det jeg mener med enkelhetens kompleksitet. Når ingenting skjules bak sauser eller pynt, må alt stemme. Og her stemte alt.
Det ble en liten, uventet gourmetopplevelse i en bakgate i Andorra. Jeg gikk derfra mett, men også rørt. For noen ganger trenger man bare godt brød, en smakfull saus og en skive spekeskinke – og noen som virkelig vet hva de driver med.