Ljubljana har en måte å krype under huden på – det grønne elvevannet, broene pyntet med drager, små kafeer som strekker seg utover brosteinen. Midt i dette ligger et bygg som har vært byens åndelige sentrum i hundrevis av år: St. Nicolai-katedralen.Vi kom gående fra markedsplassen, der duften av fersk frukt og lavendel lå tung i den varme sommervinden. Like ved den travle elvepromenaden trådte vi inn på Domplassen, og der stod den – St. Nicolai-katedralen, med sin grønne kuppel og gylne detaljer som glitret i sollyset.
En kirke med røtter i middelalderen
Det første kapellet her ble reist på 1200-tallet, i romansk stil, og viet til Sankt Nikolaus, sjøfarernes beskytter – passende nok, siden elven Ljubljanica den gang var en viktig ferdselsåre. Etter flere branner og ødeleggelser, ble den nåværende barokke kirken reist på begynnelsen av 1700-tallet, hovedsakelig etter tegninger av den italienske arkitekten Andrea Pozzo. Og det er nettopp det italienske preget man kjenner igjen – både i elegansen og dramatikken. Katedralen er ingen storslått basilika som i Roma eller Wien, men den har en varm menneskelighet over seg – nesten som om den er bygd i menneskelig målestokk, og ikke for å overvelde, men for å invitere.
Et møte med kunst og stillhet
Inngang koster nå 3 euro, og billetten gir deg mulighet til å gå fritt omkring i kirken og beundre kunsten i ditt eget tempo. Vi gikk sakte inn – det var som å trå over en terskel mellom to verdener. Utenfor: varme, sol og byliv. Innenfor: sval luft, stillhet og en nesten fysisk tilstedeværelse av historie. Blikket trekkes straks oppover. Takmaleriene av Giulio Quaglio er som levende scener fra Bibelen – fargerike, dramatiske og fullstendige i bevegelse. Alteret er rikt dekorert i marmor og gull, og flere sidekapeller rommer både kunst og historie. Detaljene er overalt: et utskåret engleansikt her, et krusifiks i skyggen der.Jeg satte meg ned på en benk langs midtgangen. Rundt meg vandret andre besøkende stille, og en eldre kvinne tente et lys foran et sidealter. Det er et sted som innbyr til å trekke pusten og be – uansett hva man tror på.
Et lite stykke levende tro
St. Nicolai er fortsatt en levende kirke, med daglige messer, dåp og bryllup. Under pave Johannes Paul II sitt besøk i 1996 ble de imponerende bronseportalene installert – utsmykket med motiver fra slovensk kirkehistorie. Det gir inngangen en moderne, nesten monumentalt uttrykk, som samtidig knytter fortid til nåtid.
Oppsummering
Å besøke St. Nicolai-katedralen er ikke bare en kulturell opplevelse, det er et lite møte med byens sjel. Den er ikke den største eller mest kjente katedralen du vil se på en reise i Europa, men den er en av de mest menneskelige. Den sier noe om Ljubljana – en by med historie, skjønnhet og en stille styrke. Og i løpet av vårt korte besøk ble vi minnet på at reiseglede ikke alltid handler om å krysse av severdigheter – noen ganger handler det bare om å sette seg ned og lytte.