Den siste helgen i november var Lidköping allerede kledd til jul. Gater og trær glitret av små lys, og sentrum hadde den typen rolig, lun sjarm som bare kommer når desember nærmer seg. Jeg stilte meg i målområdet for å følge Santa Run. Det tok ikke mange minutter før jeg ble helt oppslukt av stemningen.
Et mangfold av nisser
Deltakerne begynte å strømme inn mot mål, én etter én. Jeg så små barn som løp alt de kunne, med nisseluer som danset i takt med stegene. Ungdommer kom leende i grupper, mens voksne nisser jogget inn side om side. Det som gjorde størst inntrykk var mangfoldet. Eldre deltakere trillet inn med rullatorer pyntet med røde bånd. Noen krysset målstreken med krykker – like blide som alle andre. Å se hvor inkluderende løpet var, gjorde meg nesten litt rørt.
Magien i målområdet
Byens julelys kastet et varmt skjær over målområdet. Folk sto tett, pakket i skjerf og votter, og heiet på hver eneste nisse som dukket opp. Bjeller klirret, latter hang i luften, og jeg kjente den friske novemberkulden blande seg med noe som minnet sterkt om ren juleglede.
Godhet i hver niss
Det ga også en god følelse å vite at overskuddet fra løpet går til veldedighet. Det gjorde hele arrangementet enda mer meningsfylt, som om all denne innsatsen og gleden faktisk kunne gjøre en forskjell.
Neste år – kanskje som deltaker
Da jeg gikk hjemover gjennom de opplyste gatene, merket jeg hvor mye dagen hadde satt spor. Jeg var både varm om hjertet og full av julestemning. Og ja – jeg begynte seriøst å vurdere å delta selv neste år. Etter å ha sett hvor inkluderende, sjarmerende og hyggelig Santa Run er, tror jeg det er på tide å bytte ut observatørrollen med en nisselue.