Strømtangen fyr – der havet møter historien

Ytterst i Oslofjorden, på en liten øy utenfor Fredrikstad, ligger Strømtangen fyr. Her møtes 160 år med fyrhistorie, levende kystkultur og et åpent havlandskap. Vi besøkte fyret under Kulturverndagene og fikk en dag med historier, musikk, gamle båter – og tid til å bare være ved havet.

Det er noe eget med steder som ligger ytterst.

Man må ut av hverdagen for å komme dit. Når fastlandet blir liggende bak og horisonten åpner seg, endrer også tempoet seg.

Slik er det på Strømtangen.

Her handler besøket om et gammelt fyr, men også om menneskene som bodde her, båtene som bandt øya til fastlandet og havet som alltid har vært nærmeste nabo.

Et fyr ved innseilingen

Strømtangen fyrstasjon ble opprettet i 1859, på et strategisk punkt ved innseilingen mot Fredrikstad og Glommas utløp. Før 1886 ble fyret kalt Torgauten, etter øya det ligger på. Senere ble Strømtangen det etablerte navnet.

På 1800-tallet var fyrlysene avgjørende navigasjonshjelpemidler. Skipstrafikken økte, og langs norskekysten ble det etablert fyrstasjoner som skulle lede sjøfarende trygt gjennom mørke og krevende farvann.

Her ute kunne lyset fra Strømtangen sees av skip på vei inn og ut av Oslofjorden.

I dag ser vi leia med helt andre øyne. Vi kan følge skipene digitalt og vite nøyaktig hvor de befinner seg. For sjøfolkene som seilte her for over hundre år siden, var et fyrlys et langt viktigere holdepunkt.

Et liv som fyrvokter

Det er lett å romantisere fyrvokterlivet når man står her på en solrik septemberdag.

Men Strømtangen var først og fremst en arbeidsplass.

Fyrvokteren hadde ansvaret for at lyset fungerte og fyrstasjonen ble holdt i orden. Arbeidet skulle gjøres uansett vær. Storm, kulde og grov sjø var en del av hverdagen, ikke en sjelden dramatisk hendelse.

Familien bodde på fyrstasjonen året rundt. Barna vokste opp med havet rundt seg, og båten var forbindelsen til fastlandet.

Etter hvert fikk stasjonen flere funksjoner. Det ble blant annet etablert tåkesignal, og i 1913 kom en fast fyrassistent.

Når vi i dag rusler over øya, er det derfor verdt å huske at dette landskapet en gang var noens hjem og arbeidsplass – med alt det innebar av ansvar, isolasjon og nærhet til naturkreftene.

Mellom Strømsundet og havet

Selve Strømtangen er en viktig del av opplevelsen.

Vi ruslet langs Strømsundet, der landskapet er roligere og mer beskyttet, før vi beveget oss ut mot de åpne svabergene.

På den andre siden lå havet og utsikten mot skipsleia ytterst i Oslofjorden.

Solen skinte, og selv i begynnelsen av september var det varmt. De glatte svabergene var gode å gå på, mens lyng og andre hardføre planter klorte seg fast mellom sprekkene.

Det er et landskap formet av vind og salt. Enkelt, nakent og vakkert.

Her ute trenger naturen ikke å gjøre noe stort nummer av seg.

Kulturverndag med kysten i sentrum

Vi besøkte Strømtangen i forbindelse med Kulturverndagene, arrangert av Foreningen Onsø-Beviset og Visit Østfold.

Dagen var fylt med aktiviteter som ga et levende bilde av livet på øya: foredrag, historiske båter, barneaktiviteter, tjærebrenning og historier fra havet.

Et av høydepunktene var konserten med Alexander Hermansen og sønnen Isac Hermansen, som fremførte flotte kystviser.

Det var vanskelig å tenke seg en bedre ramme.

Sangene om kystlivet fikk en egen kraft når havet lå rett foran oss.

Det samme gjorde historiene. Når man står på stedet der mennesker faktisk levde og arbeidet, blir fortellingene mer konkrete.

Kulturarven blir ikke bare noe fra fortiden.

Den får liv gjennom menneskene som forteller, synger, bygger, vedlikeholder og tar tradisjonene videre.

En vaffel på svaberget

Etter foredrag, musikk og alle inntrykkene fant vi et svaberg nedenfor fyret.

Vi hadde med oss en nystekt vaffel fra kaféen.

Så satte vi oss.

Foran oss lå havet. Bølgene slo mot berget, solen varmet steinen, og vinden strøk gjennom lyngen.

Det var ikke nødvendig å gjøre mer.

Det er slike øyeblikk som gjør en reiseopplevelse verdifull. Ikke fordi noe spektakulært skjer, men fordi man plutselig har tid til å legge merke til det som ellers forsvinner i hverdagen.

Havet gjør noe med tempoet.

Det kan gi ro, men også en merkelig lengsel etter det som ligger der ute.

Kysthistorie som fortsatt lever

Det fine med Strømtangen er at historien ikke bare finnes i selve fyrstasjonen.

Den finnes i båtene, håndverket, sangene og fortellingene.

På Kulturverndagene fikk vi se hvordan frivillige krefter holder deler av kystarven levende. Historien blir formidlet gjennom mennesker som kjenner den, og gjennom tradisjoner som fortsatt praktiseres.

Det gir Strømtangen en egen varme.

Dette er ikke bare et sted man kommer for å fotografere et fyr.

Det er et sted hvor man kan få et glimt av hvordan livet langs kysten en gang var.

Ekte hav, kultur og historier.

Hjem med Kjøkøy

Da dagen var over, ble vi transportert tilbake til land med veteranferja Kjøkøy.

Mens ferja satte kursen innover, ble Strømtangen gradvis mindre bak oss. Fyret sto igjen som en hvit silhuett mot himmelen.

Vi tok med oss historiene om fyrvokterne og familiene som hadde dette som hjem. Vi tok med oss kystvisene, båtene og alle de små møtene med fortiden.

Men kanskje var det enklere ting vi kom til å huske best.

Solen i ansiktet.

Den varme steinen under oss.

En nystekt vaffel.

Og lyden av havet.

For havet har en egen evne til å gjøre tiden langsommere. Mye har forandret seg siden fyrlyset ble tent i 1859. Navigasjonen er blitt digital, fyrvokteren er borte og gamle arbeidsbåter har fått nytt liv som kulturminner.

Men havet møter fortsatt svaberget på samme måte.

Det fyller Strømsundet, følger skipsleia og omgir øya.

Kanskje er det derfor Strømtangen blir sittende i minnet.

Man kommer for å se et fyr.

Man reiser hjem med havet i tankene.